No way like Norway

Forts. norgesskiferien! Etter Jotunheimen dro vi videre vestover.

Mens vi hadde sol og vind i Jotunheimen, jeg hadde en lille kissepause på grensa mellom Valdres og Lom mens jeg titta mot Besseggen, og dermed sa mitt om den saken, og til tider hadde snømangel, ble saken noe annerledes på Vestlandet.
Det begynte å snø den dagen vi dro over dit, og fortsatte i 8 dager i strekk. Det bøtta ned noe som må ha vært metervis med pudder rundt oss i disse dagene. Første skistopp var Standalhytta midt i Sunnmørsalpene, DNT disponerer en egen del av denne store skihytta. Flott hytte med fasiliteter som innlagt strøm, komfyr, do og dusj! Etter tre dager i strekk hvor det stort sett hadde lava ned, hadde vi kun klart å komme oss opp på Fingeren, en topp rett bak hytta. Et lite værvindu var nok til ørlite usikt og en strålende nedkjøring. Det var virkelig drømmeskiforhold disse dagene, men dessverre ble turforholdene ikke så bra med all skredfaren.

Toppturer i nord og vest?

Er det noen som har noen spesielt fine skitoppturer å anbefale på vestlandet, Lofoten og Senja? Det ser omsider ut til at det blir en liten, svært etterlengta, Norgesreise på oss til våren, etter mye frem og tilbake med ferie. Da blir det en sådan skiturné med bl.a toppturer langs norskekysten fra Ålesundområde og oppover mot Senja, man kan jo si man gleder seg aldri så lite, og krysser fingre for at dette nå går helt i orden! Vi er imidlertid ikke så kjent i alle disse områdene, og mottar gjerne tips i planleggingsfasen! :)

Vi håper på like fine turer og gode minner som disse :D

    

    

    

De har nådd toppen!

Så klarte de å nå toppen av Aconcagua, på første forsøk! Til tross for dårlig vær, mye snø og mye vind mye av turen, klarte de å karre seg opp i går :) Jeg var utrolig spent da de ikke visste om det var gjennomførbart i all snøen, men omsider fikk jeg telefon fra en glad men veldig sliten gutt i gårkveld, så utrolig utrolig morro og fortjent! Gratulerer til en sprek og modig gjeng, nå er det snart hjem til julemat, tipper sjelden den har smakt så bra som den vil gjøre i år :D Håper jeg kan få tyvlåne noen bilder fra turen som jeg kan legge ut, når de kommer hjem :)

Soveposetesting og Acon-rapport

I helga skulle det testes Kristines nyinnkjøpte sovepose, men pga. litt travelt ble det gjort på enkleste måte; under åpen himmel, på balkongen! Nesten 10 minus på natta, frisk luft, kalde neser og vekkning med varm kakao på morgenen, enkle gleder, helt perfekt :D


Ikke alle presterer å se søte ut i balaclava, men Kikki kan!

Trøtte mårrafjes

Nice :)

 

Rapport fra gjengen på Aconcagua; snøvær, snøvær og atter snøvær, og storm. De er ikke sikre på at det er mulig å gjennomføre noe toppstøt, men de er friske og har klart å holde planen sin til tross for været, og et eventuelt toppforsøk vil prøves i løpet av de nærmeste dagene! Krysser fingre og er utrolig spent!

Nøye pakking



Ferdig oppmålte frokostposjoner



Når man skal gå en litt mer avansert fjelltur enn våre vanlige Jotunheimturer, og Kilimanjaro, kreves det litt mere planlegging. Her i heimen står siste innspurt til Aconcaguaturen for døren, og det er ganske morro å følge med på oppmåling av måltider og kaloerier, det er sannelig ikke barebare å få i seg nok næring og energi, på minst mulig vekt!

Alt må veiers grundig, både mtp. hvor mye man skal bære med seg på turen, men også mtp. bagasjevekt under flyreisen. Så her føres det detaljerte lister!

Jeg er utrolig spent og glad på turdeltagerenes vegne! Selv om jeg forhåpentligvis kommer til å få en (svært) kort oppdatering eller to underveis, blir det en liten pine å sitte hjemme mens min bedre halvdel er på tur, og ikke helt vite hvordan det går dag for dag, hva som skjer, hvordan de trives, om alle er friske og tåler høyden godt. Jeg kommer sannsynligvis heller ikke til å vite nøyaktig hvilken dag de prøver seg på toppstøtet, eller om de klarte det, før de er nede igjen.

Jeg får vel tiden til å gå med pakking, maling og flytting, men tankene mine kommer nok til å være rimelig mye nede i Sør-Amerika! :)

Geitgaljartind 1085 m

Mars og april-2011 ble tilbrakt i Lofoten som "elev" på Nordnorsk klatreskole. Dette var en fantastisk tid med turopplevelser jeg kommer til å huske og glede meg over hele livet. Vi hadde base i Henningsvær og alle 13 kursdeltagerene ble innlosjert i et gammelt bryggehus på 3 - og 4- mannsrom. Jeg trodde jeg var ferdig med å bo i kollektiv etter studietiden i Trondheim, men her fikk man virkelig satt sin tålmodighet på prøve når 13 personer skulle dele 1 bad og 1 kjøkken! Men det gikk faktisk relativt smertefritt og var i all hovedsak veldig hyggelig.

Vi hadde dessverre uflaks med været i hele mars og kurslederene kunne fortelle: "Vi kan ikke huske at det noen gang har vært så dårlig vær som i år"!

Men finværet kom tilslutt og 08.april-2011 fikk vi vår første topptur i sol fra skyfri himmel! Turen gikk til Geitgaljartind som regnes for å være det beste toppturfjellet i Lofoten. På bildet over sees Geitgaljartind rett til høyre for skyene.

Lang, lang rekke på vei mot toppen!

Geitgaljartinden er blant de mest alpine skiturene i Lofoten og toppen ligger på 1085 m. Toppen ligger i Trolltindmassivet innerst i Austnesfjorden. Nabofjellet Higravstind (1146m) er Lofotens høyeste topp.

Vi gikk opp fra Laupstad og kjørte ned samme vei. Turen tok ca 4 timer og kan anbefales for alle!

Så kom vi på toppen :)

Jepp, vi kom oss på toppen av Kili!! Med nød og neppe vil jeg si for min del, klarte jeg å karre meg opp til 5 895 m.o.h, til Afrikas tak, det høyeste frittstående fjellet i verden, torsdag 29.09 kl. 07.07.

Opplevelsen av Afrika, opplevelsen av et høyt fjell, og opplevelsen av afrikanere, det har vært en stor, stor, fantastisk opplevelse, en opplevelse hvor jeg også fikk se en totalt annen virkelighet enn hverdagen min hjemme i Norge.

Tanzania er et fattig land, en fattigdom jeg aldri noensinne har sett i virkeligheten før, det var sterkt, og enda er det ikke på langt nær det fattigste landet i Afrika.
Jeg sitter igjen med så mange andre ting enn bare min egen følelse av suverenitet for å ha nådd en fjelltopp. Jeg sitter igjen med et klarere blikk på en verden jeg aldri har sett, et ønske om å kunne hjelpe og en litt sjokkerende realitycheck angående min egen hverdag, hvor priviligert jeg faktisk er, hvor rikt middelklassenorge, hvor jeg befinner meg, virkelig er. Hvor blind man blir når man aldri har opplevd noe annet.

Afrika var, med sitt støv, sin natur, sine ruiner og sin fattigdom, sine fargerikt kledde damer, sine esler og oksekjærrer, så særegent vakkert.


Springland Hotel

Vinjeronden og Rondslottet

For noen uker siden var vi på dagstur i Rondane, for å gå smedeggen fra Veslesmeden til Storesmeden. Meeeeen, ikke helt overraskende, siden vi sto opp i gråvær hjemme, var det tett tett tett tåke og regn på Spranget. OOOook, what to do? Å holde på med tauverk og sikringsmidler i sånt vær, og gå en egg vi ikke kjenner i så tett tåke, det frister overhodet ikke. Så derfor lot vi klatreutstyret ligge igjen, tok sykkelen fatt innover mot Rondvassbu, og satset på at det måtte være mulig å komme seg opp på Vinjeronden og Rondslottet.
Det er ikke så innmari mye å fortelle om denne turen egentlig. Jeg var gjennomvåt lenge før jeg nådde Vinjeronden, og fikk nok en gang bekreftet at Bergans sine skallklær ikke holder mål, iallefall ikke de jakkene og buksene jeg har, og den ene jakka fikk jeg altså i fjor.
Innen jeg var kommet til Rondslottet, i voldsomt økende vind, var jeg så våt og kald at jeg ikke klarte, eller prioriterte, å stoppe for å gå på do, spise eller skifte. Jeg bare gikk og gikk (saktere og saktere) for å holde varmen. Jeg drøyde og drøyde, og til slutt klarte jeg omtrent ikke å bevege hendene, fordi håndleddene var så kalde. Til og med mine kjære ullvotter knakk denne dagen!
Så min kjære måtte tilslutt befale meg på do, kroppen bruker mye energi på feil ting når man må på do! For å få litt fart på skiftingen i vinden og regnet måtte han hjelpe meg med å dra av meg den våte ulltrøya, dra på meg ny ulltrøye, pakke meg inn i fleecen og den våte ytterjakka, gi meg sine tørre votter (fordi jeg irriterende nok hadde glemt å ta med to par i regnværet!) og så åpne posen min med mat fordi fingrene mine var så stive av kulde. Som et lite barn! Jeg var så flau, utrolig flau, og irritert på meg selv. Rett og slett urstusselig var jeg. Er det mulig å bomme så katastrofalt på bekledning og vurderingsevne etter såpass mange turer i fjellet som jeg etterhvert har vært på? Jeg klarer ikke å la være å bare skylde litt på at jeg nettopp hadde vært syk, og kanskje derav ble fortere sliten enn normalt. Turen var jo egentlig enkel og jeg var i utgangspunktet godt kledd med godt med ekstra klær og vindsekk i sekken! Men dog, pinlig.
Dunjakken i sekken hjelper ikke stort i sånt vær når alt annet er vått og den også vil bli våt. Neste vår blir det ny fjelljakke, koste nesten hva det koste vil, så dårlig jakke i sånt vær kan bli farlig. Til bursdagen min fikk jeg nye GTX votter, så nå har også ullvottene mine en bedre sjanse :D
Nå er det selvfølgelig helt min egen feil at jeg venta og venta for å "spare" de tørre klærne til vi var på vei ned, og samtidig satsa på at jeg skulle klare å holde meg varm bare ved å gå, men når man blir så laber går man så sakte at det knapt er mulig å holde varmen.
Men med tørre klær og tørre votter, gikk alt så meget bedre. Det var faktisk utrolig godt å gyve på motbakkene oppover igjen til Vinjeronden og kjenne varmen komme tilbake i kroppen, og da vi bikket ned igjen på andre siden av Vinjeronden var vinden så sterk at vi nesten kunne lene hele kroppstyngden mot den. Begge sekketrekkene våre forsvant, vi måtte rope til hverandre, og der og da, varme og trygge (det føltes trygt å være varme og "ovenpå" igjen) var det hele ganske fasinerende og egentlig litt festlig. Naturens krefter er virkelig enorme, og man må aldri glemme å være forberedt på det.

Det finnes ikke andre bilder enn et av hver på toppen av Rondslottet denne dagen, og mitt bilde kan jeg ikke vise, for makan til miserabelt uttrykk har jeg aldri sett. Så derfor må jeg vise et av en litt mer fornøyd kjæreste, selv om han også ser relativt hustrig ut :D

Å utruste seg for 6 962 m.o.h

Min bedre halvdel er allerede i gang med planlegging av enda en fjelltur, høye fjell og utfordringer fungerer som blomster for biene på han :D

Jeg skulle så innmari gjerne vært med, men har dessverre ikke mulighet denne gangen. Jeg vil jo allikevel følge forberedelser og turen tett, og tenker å gjengi litt av det her, siden jeg synes høye fjell og lange turer er et veldig interessant tema (det er med ei jente på turen i det minste, selv om det ikke er meg!) =D Fjellet heter selvfølgelig Aconcagua, og er med sine 6 962 m.o.h det høyeste fjellet i Sør-Amerika, og det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Bilder derfra ser helt helt eventyrlig vakre ut.

Forberedelser til Kilimanjaro

Turen til Kilimanjaro nærmer seg med stormskritt, og vi er såvidt i gang med forberedelsene til turen.

De siste månedene har mitt fokus vært å trene meg litt opp igjen etter en småslapp vinter, for at det iallefall ikke skal bli formen som stopper meg fra å komme opp, og som motivasjon for å løpe har jeg fått pulsklokke av min kjære, løping er nemlig noe av det kjedeligste jeg vet!

Men med pulsklokkegaven, og fokus på turen i andre enden av sommeren, kom også betraktelig mer motivasjon, så jeg har gjennomført flere lange løpeturer i sommer (nesten 1 time om gangen, det er LENGE for noen som nesten kreperer av løping), samt mange kortere turer ute eller på mølle. Sakte men sikkert har jeg følt formen bedres. Jeg har også trent generell styrketrening, men med noe ekstra fokus på bein og rygg.  I tillegg har jeg gått en god del i fjellet, hvor lårmusklene har fått kjørt seg ganske kraftig til tider, men det har kun vært en glede, jeg blir jo sterkere! :)

 For et par dager siden var jeg nålepute, jeg har ikke vaksinert meg på gudvethvormangeår, og må derfor igjennom et aldri så lite vaksineringsprogram for å kunne reise til Afrika.


Foto; journalen.hio.no



Jeg liker ikke sprøyter heller, det gjør vondt enda! Og alle vaksinene og malariatabletter koster det hvite ut av øyet, så denne turen bør bli bra! :D

Vi har gått igjennom pakkelisten fra guideselskapet (selve reisen har vi planlagt og bestilt selv, men akkurat på turen opp på Kilimanjaro er man pålagt å bruke lokalt guideselskap) for å sjekke om det er noe utstyr vi mangler, samt kontrollert at alt fortsatt er i orden med flybestillingene våre (Ms dobbel, trippelsjekk her).

Jeg begynner å bli spent samtidig som jeg gleder meg veldig. Helt nytt land, helt ny agenda, til tels for meg ukjent flyselskap på lokalflyvning der nede... hva skjer hvis bagasjen forsvinner, eller jeg blir syk? Mange faktorer å bli litt småspent over, for en som lider av lett reisefeber skal jeg si dere :D Men øverst troner gleden til tur, til fjell, og til nye opplevelser med min kjære :D

Smørstabbtraversen - siste halvdel!

På fjellklatrekurset i fjor gikk vi første del av Smørstabbtraversen; Kalven, Skeii, Veslebjørn og Bjønnungen, her er innlegget fra kurset og den turen.

Sekkepakking

I påska i år gikk jeg og samboer Storebjørn og "gamle" Geita, og nå var det tid for å ta siste halvdel av traversen; Sokse, 2 189 m.o.h, Topp 2077 (det noen nå kaller ("nye") Geita), Kniven, 2 133 m.o.h, og Store Smørstabbtind, 2 208 m.o.h.

Vårt første forsøk ble avlyst pga dårlig vær, derfor ble både Storen og Store Steindalsnosi gått i mellomtiden. Og etter det fortsatte de gode værmeldingene, så vi så endelig vårt snitt til å få gått turen før ferien var over allikevel!

Store Skagastølstind - "Storen"

Storen, eller Store Skagastølstind, er en legendarisk klatretopp i Jotunheimen.

Fjellet er 2 405 m.o.h, Norges 3. høyeste topp, en fra gammelt av såkalt "topp av første klasse". Det var dette de første klatrepionerene kalte fjellene som MÅ klatres fra alle kanter for å nå toppen. (I dag kan vel Storen strengt tatt muligens klyves opp (grad 2 tror jeg) etter en bratt brépassering på en av sidene med dagens utstyr). Blandt norske fjellklatrere har jeg inntrykk av at denne toppen er omtrent litt som Galdhøpiggen; ikke verdens vanskeligste fjell å klatre, men den MÅ oppleves, og det er en ganske så drug tur, den er dermed ikke tilgjengelig for absolutt alle uten videre.

Denne hadde vi altså satt våre øyne på, men å la Storen bli min min første ordentlige fjellklatretur etter kurset i fjor sommer, og vår første fjellklatretur sammen, føltes en smule overentusiastisk og skummelt. Jeg var utrolig nervøs før denne turen, mildt sagt.

Snøhetta 2011

Som nevnt i forrige innlegg var vi på massive Snøhetta for ei uke siden. Å dra fra Oslo til Hjerkinn tar sin tid, med fem jenter hvor én har låst seg ute av leiligheten sin og mangler noe utstyr så vi må innom sportsbutikk, én må ustanselig innom "veslehuset" (jepp, for de som kjenner meg er dette ingen overraskelse), bilbytte ble gjort, og mat må man ha, både der og da, og til resten av helga, og slik gikk nå turen.
Men så hadde vi det heller ikke så travelt, for i siste liten oppdaget jeg at det er jo noe som heter "kjøretider" innover Snøheimveien på Hjerkinn! Fint å vite! Vi kom uansett ikke til å rekke frem før de åpna veien for resten av helga, så det var bare å stresse ned. Og med trivelig selskap går turen virkelig unna uansett :) Utrolig nok kom de som kom fra Trondheim, stakkarslige 2,5 timers kjøretur, frem til Hjerkinn senere enn oss! Neste år har jeg lagt ned forslag om tur i Oslomarka :D



Foto: Kristine Holen Klæboe

Men vel fremme ved vårt utganspunkt for helga, Snøheim, som ligger ca en kilometer eller så fra parkeringsplassen på Snøheimveien, valgte vi å campe rett ved nødbua Larsbu. Dette fordi værutsiktene for helga var heller labre, og ikke visste vi hvor høyt opp disse forhistoriske moskusdyrene vi så en haug av på vei inn går. Så best å ha en retrettmulighet :D

Med så kort vei fra parkering til leirplass kunne vi også unne oss å drasse på litt ekstra, så presenninger var med til å ha over teltene, og takk og lov for det! Kunne blitt ei rimelig våt helg uten dem :)

En fenomenal topptur på Lilletinden

I påsken var jeg på ferie i mitt lille paradis; Liland. Det er en liten, vakker plass i Evens kommune som ligger ved Ofoten, midt mellom Harstad og Narvik. Her er det flotte topptur muligheter, både små og store topper som gir fantastiske naturopplevelser. Den høyeste toppen i Evenes kommune er Lilletinden(1134moh). Turen til Lilletinden er beregnet å ta 4,5-6 timer. Det er flere start muligheter, vi startet fra Dragvika v/Bogen, ikke mange meterne over havet. =) Marsjen opp er ganske seig, for stigningen er jeven og det er en god sterkning å gå før man virkelig starter på stigningen opp til toppen. Løypa er godt merket og det er enkelt å finne frem. Vi gikk opp mellom toppen Lilletinden, eller Litjetinden som den heter på Nord-norsk og Stortinden(806moh). Det er en ubeskrivelig god følelse å gå mellom to topper, som er dekket av ett mykt teppe med uberørt snø som skinner i den strålende sola, det er helt vindstille og havet speiler den majestetiske naturen.Bedre påskevær og føre kan en ikke få. Vi tok en vellfortjent pause mellom de to toppene, på en plass som er blitt kalt "mathålla", der er det som oftest vindstille uansett vær. Å da vi satt der, ble mathålla en ovn i solsteiken. Herlig! SÅ kunne den skikkelige stigningen opp til toppen starte, etter å ha gått noen timer var beina tunge og meterne lange, men motivasjonen var på langtnær borte da toppen og måle kunne sees nærmere og nærmere. Da vi kom opp på eggen av fjellet, så vi at det lå en skavel over til toppen. Vi ønsket ikke å ta sjansen å gå over den da vi vurderte det til ikke være trygt. Vi stoppet omtrent på samme høydemeter som selve toppen, men vi fikk ikke skrevet oss inn i den berømte og flotte motivasjons-toppturboka. Men det gjorde ikke meg noe, følelsen av å stå på en fjelltopp i et så nydelig vær og med en helt super natur og flotte mennesker, er FENOMENALT! Nedturen var ikke noe dårligere. Det var helt topp!

Påska i Leirdalen

Hello Leirvassbu!

I år igjen gikk vårens toppturer til Leirdalen med alle dens muligheter. Planene var mange og lange, antallet dager usikkert. Planen var å starte med minst en natt ved Geitsætra for i allefall å gå en langre tur om Bukkehø. Vel, vi ankom kl. 23.30 tirsdag kveld, og så relativt lite, men vi så en ting; det var mye mindre snø enn vi hadde frykta! Plan A avlyst. Plan B; vi kjørte så langt inn vi kom med bil (bommen 5 km. fra Leirvassbu), planta teltet og sov på det til dagen etter.

5 895 m.o.h...!

Foto: wikipedia.com

Nå er det endelig bestilt og bekreftet, jeg er så spent og så glad og så nervøs at dere vil ikke tro det!



 Jeg skal gå en god fjelltur til høsten, den er ikke så vanskelig i utgangspunktet, men det er en annen faktor som jeg ikke aner om jeg takler her.... tynntynn luft, 5 895 m.o.h på toppen. Ca dobbelt så høyt som jeg noensinne har vært.

Klatrekurs i Hurrungane

Fryktelig sent, men bedre sent enn aldri? :) I august var jeg på fjellklatrekurs i Hurrungane (Jotunheimen), spennende, fantastisk og utfordrende!!

Kurset var gjennom firmaet Breoppleving, og gikk over 6 dager. Vi startet med et par dager på klatrefeltet i Lom; Tronoberget, for å trene på å sette sikringer, taulagsrutiner og leding i berg, og kameratredning.

 


















Jeg lærte fort et par ting; det er mye skumlere å lede utendørs! Og å stole på at sikringene man har satt sitter godt nok. Og å finne steder å sette dem på! Men også så utrolig artig det var å klatre ute! Så og si aldri gjort det før! :D

Rondane på jentetur

Siste fredagen i juni var endelig dagen for å ta med seg snippsekken, møte en gjeng flotte frøkner, og dra til fjellet jeg har hatt lyst til å gå i så lenge; Rondane.
Jeg og min gode venninne Solfrid hadde planlagt denne helgeturen i 3 måneder, kanskje mer, og jeg var som alltid som et lite barn når turen nærmet seg. Dvs to måneder før gleda jeg meg så jeg nesten ikke kunne vente, siste uka sov jeg dårlig, tenkte kun mat, pakking og planlegging, og var ukonsentrert på jobb. Med andre ord totalt håpløs :D Men all gleden var ikke ubegrunna, for dette ble virkelig en fantastisk og uforglemmelig tur, som nesten er litt vanskelig å forklare!

Topptur Leirvassbu

Vårens toppturer er unnagjort, og FOR ei toppturhelg!

Den starta LITT dårlig; Vi skulle til Turtagrø for å gå topper her, ringte Krossbu noen dager før (siden vi ikke fikk tak i folk på Turtagrø) for å høre om veien var åpen, og jada, den skulle åpne fredagen, så det var jo helt perfekt. Men nøøøøu, etter 6 timer i bil kom vi til en stengt bom gitt! ARGH!

Om å gjøre å nullstille seg selv og finne på noe nytt, så what to do? Joda, veien til Leirvassbu var åpen, og for et utgangspunkt Leirvassbu er!

 Fint? :) Klikk på bildene for større versjon

"Tiiintur"heime