Store Skagastølstind - "Storen"

Storen, eller Store Skagastølstind, er en legendarisk klatretopp i Jotunheimen.

Fjellet er 2 405 m.o.h, Norges 3. høyeste topp, en fra gammelt av såkalt "topp av første klasse". Det var dette de første klatrepionerene kalte fjellene som MÅ klatres fra alle kanter for å nå toppen. (I dag kan vel Storen strengt tatt muligens klyves opp (grad 2 tror jeg) etter en bratt brépassering på en av sidene med dagens utstyr). Blandt norske fjellklatrere har jeg inntrykk av at denne toppen er omtrent litt som Galdhøpiggen; ikke verdens vanskeligste fjell å klatre, men den MÅ oppleves, og det er en ganske så drug tur, den er dermed ikke tilgjengelig for absolutt alle uten videre.

Denne hadde vi altså satt våre øyne på, men å la Storen bli min min første ordentlige fjellklatretur etter kurset i fjor sommer, og vår første fjellklatretur sammen, føltes en smule overentusiastisk og skummelt. Jeg var utrolig nervøs før denne turen, mildt sagt.



Sturing på Turtagrø

Første turdag kom, vi ville dele opp turen og overnatte i "hytta på bandet", eller Skagastølsbu, ei nødbu som ligger på drøye 1 700 m.o.h, for å ha et kortere utgangspunkt til Storen dagen etter. 

Vekkerklokka på 06.00. Været? Sprutregn og tåke, igjen! AAAARRRRGHHHHH! Jeg ble litt bitter, etter å ha ligget værfast dagen før også, og dårlig vær nesten hele første ferieuke. Vi sto opp allikevel, pakket klar sekkene, og satt så inne på Turtagrø og stura en stund, furta rett og slett litt over det nitriste været.

Til slutt var tålmodigheten slutt, og kl. 10.00 fikk vi hver sin svartsekk i resepsjonen, tredde dem over sekkene, og masjerte avgårde oppover dalen. Vi VILLE så gjerne på tur! Den største utfordringen oppover var altfor mye vekt i sekkene. Vi hadde overnattingsutstyr, det aller nødvendigste av klær, bréutstyr, klatreutstyr, kokeutstyr og mat for tre dager i sekker på 35 og 37 liter (tanken var å bruke hytta på bandet som utgangspunkt for Dyrhaugsryggen også). De er ikke beregnet for slik oppakning, og var rett og slett litt vonde å bære. Vi brukte laaang tid oppover, men så var det en ganske fin dal også opp til Tindeklubbhytta på ca 1300 m.o.h!

Nesten 7 timer etter frokost, gjennomvåt i tett tåke, uten utsikt til en eneste av de spektakulære toppene rundt oss, vond rygg pga stappa sekk og med tvilsomme værmeldinger, måtte jeg virkelig minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette. Min finefine gutt skjønte at humøret var på vikende front, og fikk stappet i meg en sjokoladebit og et polarbrød, og vips ble verden litt lysere. Vi kom oss omsider over Skagastølsbreen og opp til bandet, tok vel ca 5 timer med veldig rolig gange.



Nice? :)



Jeg var utrolig spent på hvordan hytta så ut, den har jo overhodet ingen fasiliteter, og ble positivt overrasket over at det både var tregulv, en benk og et bord der inne. Dog var det ikke akkurat noen trivelig plass; kaldt og rått, fukt og mugg i både gulv og tak. Men etter å ha ordnet liggeplassen (på gulvet), tent et par stearinlys og prøvd å tørke litt klær over gassbrenneren, ble det da levelig nok, det var iallefall tak over hodet og et godt utgangspunkt for neste dags tur.

Dog skulle natta til å seile opp som en av de værste jeg har opplevd, da det først rumla i steiner utenfor som vi ikke kunne forklare da ingen mennesker dukka opp eller hørtes, og så, etter å omsider ha sovna, våkna jeg av et eller annet, kasta et blikk ut i rommet, og der, i det siste dagslyset fra vinduet; ei mus!!!!!!!! På gulvet!! OG VI LÅ JO OGSÅ PÅ GULVET!! Det ble jo hyl og skrik, Håvard skjønte ikke bæret og sto bare rett opp og ned med et rådvilt uttrykk i ansiktet etter at jeg nesten skremte livet av han med hylinga, mens jeg hoppa rundt på en benk på leting etter hodelykt. Jeg var helt fortvila, og ville IKKE sove der mer! Men hva skal du gjøre midt på natta, langt fra folk og fe, med mørket på vei og i tett tåke? Du kan jo ikke annet enn å bli værende. Det var jo ikke snakk om liv, tross alt. Jeg trampa rundt og bråka godt før jeg la meg igjen, sparka jevnt i veggen og slo på lykta med jevne mellomrom. Tvilte vel på at jeg kom til å sove stort. Men så, rett før midnatt, kom to tsjekkere stupende inn døra, utslitte og overrasket over å finne folk der. De bråka så mye at enhver mus i mils omkrets måtte bli skremt for lange tider, jeg syntes det var helt greit. Men lite vant til å dele hytte med ukjent som jeg er, stolte jeg ikke på dem, og sov med kniven under "puta".

Jeg sov meg mer eller mindre gjennom natta, og kl. 05.30 pep klokka for en ny dag. MEN, fortsatt tett tåke ute! En knapp time senere hadde tåka letna, og en fantastisk verden av spisse topper og skarpe egger åpenbarte seg rundt oss. Vi kunne såvidt skimte et svakt omriss av mektige Storen gjennom et tynt tåkelag, og kl.07.30 trasket vi i vei oppover. For en dag, for et vær, for en tur det skulle bli. 


Off we go!



Toppen på Storen viser seg omsider for oss





Andrews renne

Vi hadde valgt oss Andrews renne som klatrerute, et kaldt sted tidlig på dagen. Jeg ble iskald på første standplass, nummen på fingrene, syntes jeg fikk dårlige tak, syntes renna var bratt til tross for helt ok klatring. Det var brattere og mer utsatt enn jeg hadde tenkt. Jeg måtte la en kile som satt bom fast sitte igjen, og jeg ble slått av ekstreme nerver. Jeg frika litt ut midt i fjellveggen, og kan takke en rolig og trygg kjæreste for at jeg kom meg til topps. Og FOR en topp, herlighet, for en utsikt!

Det var kun topper over ca 2 200 m.o.h i nærheten som stakk opp over skylaget, det føltes som å være i himmelen på en måte :D Vi nøt noen strålende minutter på den bittelille toppen, i nydelig varmt vær, før det var klart for retur. 

Fra toppen, mot Styggedalsryggen



Akkurat den returen hadde jeg trodd skulle være det minste problemet, selv om jeg visste vi bare var halvveis da vi kom på toppen. Men veien ned til rapellfestet, ei helikopterslynge, var utrolig utsatt (vi rapellerte en annen rute ned enn det vi gikk opp), de frynsete nervene satt i fra turen opp, og jeg frika litt ut igjen, var sikker på vi skulle snuble og falle 100 meter rett i ura. Men man MÅ jo ned, det er ikke noe annet valg, og da jeg omsider var inne i tauet, klar for å rapellere nesten 60 meter rett ned, var alt helt ok. Ble irritert på meg selv for å pyse ut slik, men av og til er det vel bare slik.

Jeg fikk virkelig ikke nok av utsikten, dagen ble bare finere og finere, og bildene beskriver det vel bedre enn meg :)

2.rapell

Hytta på bandet, og Storen

Vi droppet å overnatte på bandet ei natt til, Dyrhaugsryggen får bli neste år. Nå ville vi bare ned til teltet, dusj og en iskald øl på Turtagrø :D Det var en ekstremt lykkelig følelse å komme ned igjen rundt kl. 21.30, snu seg og se tilbake på det store stolte fjellet langt der inne :D

Storen innerst

De fleste som har prøvd å klatre litt, er i god form, har gått noen toppturer før, og ikke har særlig høydeskrekk, kan komme seg opp på Storen med f.eks en fører fra Turtagrø (turen er beregnet til minst 11-12 timer t/r Turtagrø med godt kjent fører, for oss tok den mye lengre tid).

Det store for oss var at vi gjorde dette helt på egenhånd, vi to sammen, vår første ordentlige fjellklatretur sammen, og vi kom oss helt til topps! På første forsøk! På en strålende nydelig dag!

Nye fine minner i bokji :)