For noen uker siden var vi på dagstur i Rondane, for å gå smedeggen fra Veslesmeden til Storesmeden. Meeeeen, ikke helt overraskende, siden vi sto opp i gråvær hjemme, var det tett tett tett tåke og regn på Spranget. OOOook, what to do? Å holde på med tauverk og sikringsmidler i sånt vær, og gå en egg vi ikke kjenner i så tett tåke, det frister overhodet ikke. Så derfor lot vi klatreutstyret ligge igjen, tok sykkelen fatt innover mot Rondvassbu, og satset på at det måtte være mulig å komme seg opp på Vinjeronden og Rondslottet.
Det er ikke så innmari mye å fortelle om denne turen egentlig. Jeg var gjennomvåt lenge før jeg nådde Vinjeronden, og fikk nok en gang bekreftet at Bergans sine skallklær ikke holder mål, iallefall ikke de jakkene og buksene jeg har, og den ene jakka fikk jeg altså i fjor.
Innen jeg var kommet til Rondslottet, i voldsomt økende vind, var jeg så våt og kald at jeg ikke klarte, eller prioriterte, å stoppe for å gå på do, spise eller skifte. Jeg bare gikk og gikk (saktere og saktere) for å holde varmen. Jeg drøyde og drøyde, og til slutt klarte jeg omtrent ikke å bevege hendene, fordi håndleddene var så kalde. Til og med mine kjære ullvotter knakk denne dagen!
Så min kjære måtte tilslutt befale meg på do, kroppen bruker mye energi på feil ting når man må på do! For å få litt fart på skiftingen i vinden og regnet måtte han hjelpe meg med å dra av meg den våte ulltrøya, dra på meg ny ulltrøye, pakke meg inn i fleecen og den våte ytterjakka, gi meg sine tørre votter (fordi jeg irriterende nok hadde glemt å ta med to par i regnværet!) og så åpne posen min med mat fordi fingrene mine var så stive av kulde. Som et lite barn! Jeg var så flau, utrolig flau, og irritert på meg selv. Rett og slett urstusselig var jeg. Er det mulig å bomme så katastrofalt på bekledning og vurderingsevne etter såpass mange turer i fjellet som jeg etterhvert har vært på? Jeg klarer ikke å la være å bare skylde litt på at jeg nettopp hadde vært syk, og kanskje derav ble fortere sliten enn normalt. Turen var jo egentlig enkel og jeg var i utgangspunktet godt kledd med godt med ekstra klær og vindsekk i sekken! Men dog, pinlig.
Dunjakken i sekken hjelper ikke stort i sånt vær når alt annet er vått og den også vil bli våt. Neste vår blir det ny fjelljakke, koste nesten hva det koste vil, så dårlig jakke i sånt vær kan bli farlig. Til bursdagen min fikk jeg nye GTX votter, så nå har også ullvottene mine en bedre sjanse :D
Nå er det selvfølgelig helt min egen feil at jeg venta og venta for å "spare" de tørre klærne til vi var på vei ned, og samtidig satsa på at jeg skulle klare å holde meg varm bare ved å gå, men når man blir så laber går man så sakte at det knapt er mulig å holde varmen.
Men med tørre klær og tørre votter, gikk alt så meget bedre. Det var faktisk utrolig godt å gyve på motbakkene oppover igjen til Vinjeronden og kjenne varmen komme tilbake i kroppen, og da vi bikket ned igjen på andre siden av Vinjeronden var vinden så sterk at vi nesten kunne lene hele kroppstyngden mot den. Begge sekketrekkene våre forsvant, vi måtte rope til hverandre, og der og da, varme og trygge (det føltes trygt å være varme og "ovenpå" igjen) var det hele ganske fasinerende og egentlig litt festlig. Naturens krefter er virkelig enorme, og man må aldri glemme å være forberedt på det.
Det finnes ikke andre bilder enn et av hver på toppen av Rondslottet denne dagen, og mitt bilde kan jeg ikke vise, for makan til miserabelt uttrykk har jeg aldri sett. Så derfor må jeg vise et av en litt mer fornøyd kjæreste, selv om han også ser relativt hustrig ut :D
