Så sa jeg til meg selv...

Sommer = klatring. Hele året er egentlig = klatring, men sommer er veldig mye klatring. I sommer har jeg endelig hatt litt progresjon også. Og det får man jo egentlig ikke uten å gape litt over det man kan. Jeg er ikke så flink til å gå utenfor komfotsonen, men innimellom klarer noen å pushe meg til å gjøre det.

Så etter noens urokkelige tro på at jeg skulle klare en 7- rute tenkte jeg at DET SKAL JEG! KOM AN SNUPPA MI, sa jeg til meg selv, YOU CAN DO IT! Det ser jo så enkelt ut når andre gjør det!

Hadde god hjelp fra kjentmenn på bakken, trengte ikke tenke, de spotta takene for meg. Satte i gang, ruta starter med cruxet. Full pump i armene med en gang, hadde ikke varma opp en gang! Etter mye knall og fall og dingling i tauet fikk jeg kava meg over første flytt, fra ventre underhåndstak til høyre bøttetak, klasker venstrehånda på ei list, matcher så for en minitravers. Armene skjelver, beina sklir, finner ikke gode lister til begge beina, klarer ikke smøre godt nok. Rimelig uelegant! Krafser på neste tak, får ene hånda opp, så er det bare et krafttak og fraspark med dårlig fotfeste igjen, klarer jeg det har jeg gått cruxet og 1/3 av ruta! ooooOOG BAM, ferdig, klaftløs, finito. Henger furtende i tauet og innser at jeg ikke kommer til å klare det. Selvfølgelig klarte jeg ikke det! Det er jo skyhøyt over mitt nivå! Mitt normale topptaunivå utendørs er på 5 tallet, har såvidt gått noe på 6 tallet. Inne er jeg oppe på 6ere, men trives godt med 5ere. Når man kommer til et visst nivå handler det om mer enn teknikk, det handler også om styrke. Jeg eide ikke styrke nok til å skyve eller løfte meg selv opp dit.

Men så er det sånn at man gjerne får blod på tann når man ikke klarer en sak, så målet for sommeren er å klare å karre meg opp denne ruta på topptau! Så det så, litt ambisjoner må man ha! :D

Håvard intet mindre enn varmer opp med en 6+, og forbereder seg på cruxet.

Enkelte er jo litt flinkere enn meg selvfølgelig, sjekk disse klatreskoene... på 6+ rute!

Nå er jeg bare fryktelig støl i armene... :)

Nordmenn gikk El Capitan i fri!

Dette er ikke damer på tur, men prestasjonen er så syk at den allikevel må vises frem; to nordmenn har gått vanvittige  El Capitan i Yosemite, i fri!

http://alpinist.no/?p=1697

Rappellering.... med hund...

Jada... du leste riktig..

Jeg har testet ut rappelering med hund... Min stakkars lille Sheltie på 11mnd måtte være med å teste ut dette. Vi festet expresser i selen hennes og inn i min. I tillegg til en slynge som ble festet som dobbel sikkerhet rundt magen hennes. Her skulle det ikke taes noen ekstra sjanser. I tillegg puttet jeg henne så godt jeg kunne inn i genseren min. Her har hun fra hun var liten ligget ganske rolig, enten det har vært på gåturer eller sparkturer. Fin måte og spare en liten valp på hvis du ønsker å ha en litt lenger tur.

Men over til klatring igjen... Dette er jo helt genialt og øve litt på. For er man ute på tur så vet man aldri hva man kan komme utfor. Og med to hunder som stadig er med på tur er det lurt å øve litt. Og dette gikk over all forventning. Snille, søte, lille Ronja satt helt rolig hele veien ned. Ikke det at det var så lang vegg, men en veldig god start. Neste gang er det nok min litt eldre og litt større hund Kito som må være med å prøve. ;)

Pillarguri!

Mitt nyttårsforsett er "mer på tur". Det er jo enkelt å si, men kan være noe vanskeligere å gjennomføre. Første helgen i januar fikk jeg virkelig prøvd meg. Etter å ha lekt meg litt med stegjern og isøkser i mesna elva i Lillehammer, ble jeg invitert med på å klatre fossen Pillarguri, ved Otta

.

Fossen har fått navnet av Pillar-Guri som er en av de mest berømte personene fra Slaget ved Krigen i Gudbrandsalen i 1612. I følge historien var hennes oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottene som vandret gjennom dalen på vei til Sverige. Dette skal hun ha gjort ved å stå på en høyde og blåse i en lur/pillarhorn. Høyden, som fram til på 1800-tallet ble kalt Selsjordkampen, ved gudbrandsdalslågen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen (852moh). Jeg var veldig heldig som hadde med meg to erfarne isklatrere. For dem var det en fin foss å gå, og en bra nybegynner foss for meg. Skal innrømme at det var litt vel spennede innimellom for min del, men jeg kom meg igjenom det. Den følelsen jeg hadde da jeg stod på toppen å skjønte at jeg hadde klatret en foss..... la meg si det igjen... EN FOSS!!!Det var en herlig følelse, som virkert helt surrialistisk

.

Vi brukte 4 1/2 taulengde opp, med 70m tvillingtau. Ruta er målt til å være ca 5-6 taulengder med 60m.tau. Ned igjen rapelerte vi på høyre side av fossen. Jeg var noe nervøs opp til toppen, men ned fra toppen var det værre. Det begynte å bli mørkt og jeg alene skulle gå flere meter rett ned. Det er i sånne øyeblikk man prater høyt til seg selv og prøver å roe seg selv ned, og man hører usikkerheten i sin egen stemme. Vanskelig å juge :P. Men det er også etter sånne øyeblikk at man kjenner at grenser er flyttet på og mestringen er optimal! Jeg smilte en hel uke etter den turen!

Smørstabbtraversen - siste halvdel!

På fjellklatrekurset i fjor gikk vi første del av Smørstabbtraversen; Kalven, Skeii, Veslebjørn og Bjønnungen, her er innlegget fra kurset og den turen.

Sekkepakking

I påska i år gikk jeg og samboer Storebjørn og "gamle" Geita, og nå var det tid for å ta siste halvdel av traversen; Sokse, 2 189 m.o.h, Topp 2077 (det noen nå kaller ("nye") Geita), Kniven, 2 133 m.o.h, og Store Smørstabbtind, 2 208 m.o.h.

Vårt første forsøk ble avlyst pga dårlig vær, derfor ble både Storen og Store Steindalsnosi gått i mellomtiden. Og etter det fortsatte de gode værmeldingene, så vi så endelig vårt snitt til å få gått turen før ferien var over allikevel!

Store Skagastølstind - "Storen"

Storen, eller Store Skagastølstind, er en legendarisk klatretopp i Jotunheimen.

Fjellet er 2 405 m.o.h, Norges 3. høyeste topp, en fra gammelt av såkalt "topp av første klasse". Det var dette de første klatrepionerene kalte fjellene som MÅ klatres fra alle kanter for å nå toppen. (I dag kan vel Storen strengt tatt muligens klyves opp (grad 2 tror jeg) etter en bratt brépassering på en av sidene med dagens utstyr). Blandt norske fjellklatrere har jeg inntrykk av at denne toppen er omtrent litt som Galdhøpiggen; ikke verdens vanskeligste fjell å klatre, men den MÅ oppleves, og det er en ganske så drug tur, den er dermed ikke tilgjengelig for absolutt alle uten videre.

Denne hadde vi altså satt våre øyne på, men å la Storen bli min min første ordentlige fjellklatretur etter kurset i fjor sommer, og vår første fjellklatretur sammen, føltes en smule overentusiastisk og skummelt. Jeg var utrolig nervøs før denne turen, mildt sagt.

Ravnberget

Ravnberget ligger på Bråstad ca 5km nord for CC på Gjøvik. Fra Lillehammer tar det ca 35-40 min å kjøre. Klatreveggen befinner seg rett ovenfor Riksveg 4, noe som gjør at avkjøring og parkering kommer svært brått på og ligger rett ved veien. Ved de tre første rutene i veggen er det laget en platting. Super kjekt å ha som base og det gjør det mye bedre for den som sikrer. Vi klatret de tre første rutene, som var gradert 3+, 5- og 6-. Alle var godt boltet. Når man har en så flott utsikt over Mjøsa må jo lunsjen være på toppen av klatrefeltet. Det kunne ikke vært flottere vær og utsikt var upåklagelig da "Mjøsas hvite svane" var på vannet:) Ravnberget har flere ruter med ulik gradering og lengde. Det er et artig felt,som ikke er så altforlangt unna. Jeg gleder meg til å utforske det mer :D Si i fra dersom noen vil være med :D

Klatring på Ring

Ring ligger før du kommer til Ulven, ca 20min sør for Lillehammer. Det ligger litt oppi et hoggst-felt på venstre side når du kjører mot Moelv. Her er det et klatrefelt som ble oppdaget for 3 år siden, og etter det har det sakte men sikkert blitt uviklet boltede-, natulige- og buldre ruter. Det er ikke veldig enkelt å finne veggen dersom man ikke vet hvor den er. Men det blir sikkert beskrevet bra i den nye klatreføreren som skal komme, for der blir klatrefeltet på Ring tegnet og forklart. Fjellet på Ring er ganske så speielt. Det ser ut som masse formede steiner som er pakket hardt sammen. Enkelte plasser har noen av steinene falt ut, og det blir et utmerket "bøttetak". Veggen har god friksjon, den er ganske ruglete og det finnes mange små hånd-og fottak. Rutene vi klatret var gradert til s ånn ca 4/4+ og var meget overkommelige. Rundt oss var det ruter gradert til 5/5+ og noen såpass vanskelige at ingen har klart å klatret dem enda. Det blir spennende å lese den nye klatreføreren med alle rutene og graderingene! Et spennende felt under utviklig, som virkelig kan anbefales!

Tinton feltet

Tinotin feltet, eller Jarberget som det egentlig heter, ligger i Etnedal. Det tar litt noe over en time å kjøre fra Lillehammer. Feltet har omlag 60ruter med ulik lengde og vanskelighetsgrad fra 3+ til 9. Noe for en hver å bryne seg på. Vi klatret blant annet "Æftas-sprekken", som er rute nr 1 i klatreføreren. Den er gradert til 5 på naturlig sikring og er 25m høy. En fin og krevende nok rute for meg. I tillegg til at Tinton har mange ruter, har rutene også mange artige og veldig kreative navn. Noen gode ekempeler på det er rutene " Je, Mohammed og fire horer", "Tre små griser", "Svett engel" og "knurr boff boff". De er så kreative at en virkelig lurer på hvordan ruta er! Man får rett og slett litt lyst til å prøve av ren nysgjerrighet. Nå har jeg bare fått klatret "Æftas-sprekken" så langt, men Tinton er et variet felt så dit skal jeg tilbake å prøve flere ruter. =)

Klatreøkt på Fåberg

I helga hadde vi ei nydelig klatreøkt på feltet på Fåberg. Fåbergfeltet er lite men artig, jeg vet ikke så mye om graderingene her siden vi ikke hadde noen fører, men morro og utfordrende var det iallefall!
Kristine ledet på kombinert bolt/ naturlig (MED en djevelsk hoven og forstua fot), resten av oss krabba oss opp litt diverse ruter med layback eller omtrent  ingen tak, med mer og mindre hell :) Artig dag på stein :D

Klatring på Ulven

Vi er bitt av KLATREBASILLEN =) De siste mandagene har vi vært på Ulven å klatret ute. Det ligger ca 20 minutter sør for Lillehammer, mot Moelv. Der er det en fin vegg som er gradert til ca 4+/5. Vi har fått være med to flinke læremestere fra DNT Fjellsport Lillehammer som har bidrat til at vi har fått en bratt læringskurve. Her får vi prøve oss i det meste og lærer stadigvekk noe nytt. Veldig spennende! Dette har også medført i at vi skal begi oss ut på en klatretur på Via Lara i Nissedal i mai.Det skal være en perfekt nybegynner rute. Det er nervepirrende å ha en slik plan, men det er herlig å ha ett mål å jobbe mot. Så det blir nok mange flotte klatre-mandager fremover for å forberede oss best mulig. Tar gledelig i mot klatretips, alt fra utstyr til ruter! Det er kanskje noen som har erfaring fra Via Lara?

Utesesongen i gang!

Den siste ukas snøsmelting, og helgas fantastiske vær, resulterte i årets første uteklatring for meg!


Klatrer i solnedgang :D På vei opp til camp



Rapell/travers Smørstabbtindtraversen

Et bittelite klipp fra slutten av rapell/traversen mot Bjønnungen, og et lite overblikk over hele tavesen. Beklager dårlig kvalitet

Klatrekurs i Hurrungane

Fryktelig sent, men bedre sent enn aldri? :) I august var jeg på fjellklatrekurs i Hurrungane (Jotunheimen), spennende, fantastisk og utfordrende!!

Kurset var gjennom firmaet Breoppleving, og gikk over 6 dager. Vi startet med et par dager på klatrefeltet i Lom; Tronoberget, for å trene på å sette sikringer, taulagsrutiner og leding i berg, og kameratredning.

 


















Jeg lærte fort et par ting; det er mye skumlere å lede utendørs! Og å stole på at sikringene man har satt sitter godt nok. Og å finne steder å sette dem på! Men også så utrolig artig det var å klatre ute! Så og si aldri gjort det før! :D