Så kom vi på toppen :)

Jepp, vi kom oss på toppen av Kili!! Med nød og neppe vil jeg si for min del, klarte jeg å karre meg opp til 5 895 m.o.h, til Afrikas tak, det høyeste frittstående fjellet i verden, torsdag 29.09 kl. 07.07.

Opplevelsen av Afrika, opplevelsen av et høyt fjell, og opplevelsen av afrikanere, det har vært en stor, stor, fantastisk opplevelse, en opplevelse hvor jeg også fikk se en totalt annen virkelighet enn hverdagen min hjemme i Norge.

Tanzania er et fattig land, en fattigdom jeg aldri noensinne har sett i virkeligheten før, det var sterkt, og enda er det ikke på langt nær det fattigste landet i Afrika.
Jeg sitter igjen med så mange andre ting enn bare min egen følelse av suverenitet for å ha nådd en fjelltopp. Jeg sitter igjen med et klarere blikk på en verden jeg aldri har sett, et ønske om å kunne hjelpe og en litt sjokkerende realitycheck angående min egen hverdag, hvor priviligert jeg faktisk er, hvor rikt middelklassenorge, hvor jeg befinner meg, virkelig er. Hvor blind man blir når man aldri har opplevd noe annet.

Afrika var, med sitt støv, sin natur, sine ruiner og sin fattigdom, sine fargerikt kledde damer, sine esler og oksekjærrer, så særegent vakkert.


Springland Hotel

Turen startet med en hasardiøs nattlig biltur fra Kilimanjaro Airport til hotellet vårt utenfor byen Moshi. Jeg så døden i kvitøyet og klamret meg fast i bilsetet (ingen bilseler nei), med den klare visshet om at hvis vi krasjet ville jeg være førstemann på hodet ut gjennom frontruta. De siste tre km. til hotellet foregikk på en "jordvei", dvs en støvete strekning som hadde blitt til noe kjørbart, med svæææære dumper, kanter og hull. "Just dance with the rythm" var beskjeden vi fikk. Norske kropper er ikke helt vant til slik dansing i bilen.

Etter en kort natt, mat og diverse informason bar det etterhvert avgårde til Machame gate, startpunktet for vår fjelltur; Machame route (Whiskey Route). 5,5 dager stigning og 1,5 dager nedstigning.

Dag 1 var litt så som så; fasinerende å gå igjennom regnskogen, helt til regnskogregnet kom. Da var det ikke så fasinerende mer. I 1 1/2 times tid trasket vi i et styrtregn som ikke lignet grisen, og vi var gjennomvåte og kalde lenge før vi etter 5 timers gåing kom til første camp, Machame Hut. Det var vått og gjørmete overalt, og jeg var litt småbitter akkurat da. Skulle hver dag bli sånn? Guiden vår; "UPS, virker som regntida har kommet litt tidlig i år!"

Når vi er på tur hjemme i Norge har vi alltid mye fokus på vekt og volum, her fantes ikke det fokuset overhodet, og det var rimelig spesielt å ha et eget telt å spise i, for bare oss to, med bord og stoler og duk og det hele, og skikkelige tallerkner og kopper til mat og drikke. For ikke å snakke om latrina med eget telt som noen bar med seg oppover hele fjellet! Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for den som fiksa doen, men jeg lærte meg virkelig å verdsette den da jeg måtte prøve de faste turistdoene i en camp.

Dag 2 kom med strålende skyfri himmel og muligheter til å tørke sekker, klær og utstyr før vi begynte å gå. Planen nå fremover ble å starte hver dag tidlig for å nå neste camp før ettermiddagsregnet kom. Så morgenrutinene ble slik; kl. 06.30 ble vi vekket med te, kl 06.45 fikk vi vaskevann, og 07.00 var det frokost. Innen kl. 08.00 skulle vi være ferdig pakket og klare til å gå.



Morgen te :)



Morgennisse =)

2. dagen gikk vi i 4,5 timer, og rakk såvidt inn i campen (Shira hut) før regnet kom, til en god varm lunsj. Det var faktisk ikke så værst mat der! Mye fokus på å få i seg varme og veske, så suppe og te var det mye av.

Frokosten besto av stekt egg og småpølser, og en slags ok og antageligvis veldig næringsrik tynn grøt. Lunsjen besto, litt avhengig av om vi var ute og gikk eller kommet i camp, bl.a av suppe, pasta og grønnsakssaus, frukt, te/kakao, kjeks, en slags vårrull, egg, ris.

Middagene ligna gjerne på lunsjen, men hver dag var relativt variert i smaker.

Dag 3 startet ganske likt som dag 2, men natta hadde gitt meg lite søvn. Denne dagen var vi helt oppe på 4 600 m.o.h, ved Lawa Tower, turen tok ca 6 timer og vi ble tatt av regnet før vi kom i campen, Baranco Hut på 3 950 m.o.h. Denne dagen merket vi også høyden godt, og dundrende hodepine slo meg ganske bra ut den kvelden. Men jeg fikk iallefall ned litt suppe, og med litt smertestillende og søvn var dagen etter så meget bedre :)

Lava Tower i bakgrunnen



Eget spisetelt!



 Dag 4 gikk vi opp det bratteste området på turen; Great Baranco Wall (Breakfast wall), og dagens høyeste punkt var 4 200 m.o.h. En nydelig dag med fasinerende fint terreng, bare fint vær og ingen regn! :) Campet på Karanga Hut (4000 m.o.h), det var denne campen vår 7 dagers tur var utvidet med. De som gikk ruta på 6 dager hadde bare lunsj her før de gikk videre. Dagens etappe var bare på 3-4 timer, og vi gikk derfor en liten aklimatiseringstur på et par timer på ettermiddagen også.

Dagens lunsj; Kylling, pommes frites, råkostsalat og cola! DET er en vinner! :D

Dag 5, 3 timers tur opp til Barafu hut på 4 600 m.o.h, siste camp før toppen. Håvard slet med mye hodepine og dårlig matlyst denne dagen, noe som satte nervene litt i høyspenn. Litt lang ettermiddag i campen, som stort sett måtte tilbringes i teltet pga snøvær. Den planlagte aklimatiseringsturen utgikk.

Da vi kom opp til campen møtte vi folk på vei ned fra toppen, noen blide og fornøyde, andre aldeles utslitte, med tomme stive blikk, noen hengende mellom bærere, ute av stand til å gå på egne bein. Det fikk oss til å tenke litt over hva vi var på vei til å begi oss ut på. Vi kunne være i samme situasjon dagen etter, dersom vi var uheldige.Ettermiddagen ble tilbragt med mye grubling, nerver og sommerfugler i magen.

Etter middag fant vi frem klærne til toppnatten, pakket klare sekkene og klarte å få oss et par timers søvn.


Ingen staselig dag for Håvard



Kl. 23.00; vekking, påkledning, litt kjeks og te før vi vendte nesa mot toppen. Det var omsider blitt klarvær, nydelig beksvart natt, fortsatt ingen måne. Kuldegradene krøp stadig nedover, vi hadde vel ca -15 grader opp mot toppen, og snø på bakken. Heldigvis visste vi at fjellskoene våre er av det litt kalde slaget, så vi hadde fotposer med. Når man går så sakte og i såpass greit terreng fungerte dette utmerket, og reddet nok beina våre fra en beinkald opplevelse.

En lang lysorm av hodelykter snirklet seg saktesakte oppover fjellet i natta, en helt magisk stille og spent stemning, jeg måtte bare smile og le for meg selv, nervene var sporløst borte, endelig toppnatt!

Jeg og Håvard ble ledet i fint tempo oppover fjellet av vår fantastiske guide Joseph, og vår assistenstguide Liberrach. Vi passerte flere lag, bare fordi vi var en liten gruppe som ikke trengte så voldsom organisering, og alt føltes topp. Håvard hadde tatt 1/2 diamox før middag, og den siste halve før vi begynte og gå, og klarte å holde hodepinen noenlunde i sjakk. Vi var positive nå :)
Men plutselig, i det vi passerte ca 5000 m.o.h, ble jeg forferdelig kvalm. Det prikket i ansiktet og jeg bare hang over stavene. Jeg prøvde å få i meg litt nøtter, jeg prøvde å gå på do, jeg prøvde å stikke fingeren i halsen og på alle måter fremprovosere oppkast, da Joseph sa at de aller fleste blir bedre når de får det opp. Men jeg fikk det ikke til.
Det er relativt bratt etappe og man er kort i pusten, jeg ble raskt ursliten og måtte stoppe støtt og stadig, og til slutt begynte folk å passere oss. Jeg var enormt fokusert på kvalmen ,selv om jeg virkelig prøvde å overse den og vende fokuset utover og oppover.
Jeg så hodelykter som var forferdelig langt foran meg, og veldig langt over meg. Det føltes så uendelig langt opp dit, jeg følte jeg hadde så lite krefter igjen og jeg kunne ikke fatte hvor jeg skulle hente nok krefter fra for å komme meg helt opp dit de var, og videre opp til toppen.
Jeg ble så frustrert, jeg SKULLE jo opp! Og hvorfor så alle andra så forbanna friske og raske ut????
Håvard slet litt med sitt, men var allikevel i bedre form enn meg og gjorde alt han kunne for å få meg til å tenke positivt.
Til slutt tok gode snille Liberrach sekken min, selv om den ikke veide noe særlig i mine øyne. Jeg ville ikke gi den fra meg, jeg er da vant til å bære mitt eget, men han insisterte og Håvard overbeviste meg om at det jo var verdt forsøket for å komme opp.
Av ren stahet (av og til kommer den godt med) fortsatte jeg bare, jeg husker best bare føttene som tråkket forbi hverandre, mørket, kalde hender, pusten min og den trasige kvalmen. Jeg så fortapt ut ifølge Håvard, der jeg bare subba oppover, jeg hadde på meg så mange lag med votter at jeg ikke en gang klarte å bruke stavene, som bare hang etter meg. Et vandrende bevis på noen som har gitt opp men bare ikke innsett det helt enda =)

Jeg ville ha soloppgang, som jeg lengta til den soloppgangen! Og mellom 5 og halv 6 en gang begynte himmelen å lysne. ENDELIG! Etterhvert kunne jeg skimte ryggen, snart sto det klart for meg i morgengryet hvor langt det var til Stellas Point på toppryggen, og da Joseph sa at det var 40 min. opp dit begynte jeg plutselig å gråte fordi jeg var så sliten. 40 min skulle jeg jo klare! 40 min er jo ingenting, det var jo i ferd med å bli lyst! Da innså jeg at jeg skulle klare å komme til toppen, og ble utrolig emosjonell, tårene rant jevt og trutt hele veien opp til Stellas Point.

Det var en helt fantastisk soloppgang som jeg tok meg tid til å nyte.

Jeg har vel aldri sett Håvard så rørt som da jeg omsider sto på Stellas Point i morgensola mens tårene rant i stire strømmer :D Jeg tror ikke han tenkte det minste på seg selv i det øyeblikket, han var bare så glad på mine vegne for at jeg ikke hadde gitt opp og at vi sto der sammen :D
Det tok en times tid bort til Uhuru Peak, og jeg måtte be om en liten matpause på veien, for jeg var helt tom. Det er kanskje en av de negative tingene jeg kan peke på fra turen; vi fikk ikke noe annet enn kjeks og te mellom middagen kvelden før, kl. 17.30, og til vi var nede igjen i campen i 10-halv 11 tida morgenen etter. Lang tur på lite mat.

Kl. 07.07 sto vi på toppen av Uhuru Peak. FOR en glede!!! Her ble det dessverre litt for mye fokus på prestasjon og på toppbilde, og litt for lite fokus på å virkelig bare stå rett opp og ned og se seg rundt, for min del. Jeg hadde kanskje trodd at man ser litt mere "utover Afrika" enn man gjør. Toppen er stor og flat, det er jo et vulkankrater, og skylaget lå tett over lavlandet, så man så ikke så mye som jeg hadde håpet :) Men kanskje man egentlig så mer enn jeg husker, jeg var bare litt overfokusert på meg selv i det øyeblikket :)

Ganske raskt vendte vi nesa nedover igjen, og hadde en kjapp nedstigning. Faktisk så rask at Håvard slet med svimmelhet, vi måtte fokusere veldig på hvor vi plasserte føttene og kunne ikke holde blikket så mye lengre foran oss enn et par meter :D Etter drøye 2,5 timer var vi tilbake i campen, fikk mat og ørlite søvn. Så bar det nedover i  3 nye timer, før vi var i siste campen på 3000 m.o.h. Der ventet middag, pringles, en øl, en flaske vin og en veldig god natts søvn :D

Vi rakk en tur innom Moshi den dagen vi kom tilbake til hotellet, men akkurat det stedet likte jeg ikke i det hele tatt, det var altfor mange, altfor pågående selgere (type fotfulgte oss i 300 meter og prøvde å tvinge oss til diverse lovnader). Det var altfor kaotisk, føltes altfor uoversiktlig og altfor utrygt. Vi lyste mildt sagt hvit rikdom tydeligvis, og tiltrakk oss jo alle lokale selgere. Vi tilbragte omtrent en halvtime i byen, kjøpte ingenting og rømte tilbake til hotellet for noen timer ved bassenget før middag :D

Et lite knippe ekstra bilder :)




Midt oppe i Great Baranco Wall



Vårt private do-telt!



Morgenstund :)



Guiden Joseph og oss foran "toppen"

                           

Fotballprat




Bok og avslapping i camp

 


Teamet vårt! En guide, en assistentguide, en servitør, en kokk, en domann og 5 bærere.

 

De elsket å bli tatt bilde av og få se seg selv på kameraet etterpå =D

Toppteamet på Uhuru Peak =) Folksomt!



Herr og fru Preben Montebellåååå



Stella Point





Servitøren Jerome og vår kompis Karim kom løpende oppover fjellet da de så oss på vei ned, for å servere saft (i porselenskopper) og bære sekkene våre :) Du må jo bare bli glad i dem :D



Den perfekte avslutning på en fantastisk tur =)



Etter Kilimajaro hadde vi nesten ei uke på Zanzibar, aldri har jeg sett så fine strender eller så grønt vann. Vi storkosa oss fra ende til annen og roa pulsen fullstendig ned. En fantastisk ferie på alle måter :D

Ifølge ei veldig bereist britisk jente vi møtte starter og slutter imidlertid enhver reise med et negativt inntrykk,det stemte på en måte; vår flyreise ned var 2,5 timer forsinka fra Amsterdam, og bagasjen min kom ikke tilbake til Norge samtidig med meg, men det er gjemt og glemt og uten betydning i den store sammenhengen. Jeg har fantastiske minner å ta med meg hele livet :D


---------------------------------------------------------------------------

Og  helt til slutt en oppfordring til alle som skal, eller kjenner noen som skal til Kilimanjaro; vær så snille å ta med dere NOE dere kan gi til bærerne/ teamet deres! De trenger absolutt alt, smått og stort, fra ullsokker, ullundertøy, gamasjer, rengtøy, votter, luer, varmt yttertøy, sko, sekker og soverposer. Vi hadde altfor lite fokus på å få plass til noe i de overfylte baggene våre, og jeg hadde helt forferdelig dårlig samvittighet der nede, for de som slet seg halvt ihjel for oss, mens jeg følte det som vi vandret høyt på strå i vårt "rikmannsutstyr". Da vår kjære servitør Jerome skulle passe teltet vårt toppnatta kom han med den tynneste soveposen jeg har sett! Og det var kaldt altså. Jeg ble utrolig lei meg, og vi gav fra oss en del av det vi selv hadde brukt, siste kvelden. Guiden vår sa at det ikke gjorde noe, teamet blir glade uansett og bare vasker og evt. lapper det. Jeg kunne gladelig gitt fra meg alt om jeg hadde kunnet. Hierarkiet får vi imidlertid ikke gjort noe med, guiden tok nok det han ville ha først, men jeg håper resten også ble glade for det de fikk, vi prøvde å gi fra oss nok til at det ble noe på alle. Til og med kulepenner blir de veldig glade for der nede. Vi gav det også til guiden for utdeling (han delte det ut nesten med en gang) istedenfor å gi det til hotellet, fordi jeg tror hotellene kan finne på å ta det for bruk i utleieshopen. Nå hadde vi iallefall kontroll på at det gikk til de som hadde jobbet for oss, samtidig som vi ikke fordelte det til hver enkelt fordi vi ikke visste hvem som trengte hva. Litt må iallefall være bedre enn ingenting :)