Smørstabbtraversen - siste halvdel!

På fjellklatrekurset i fjor gikk vi første del av Smørstabbtraversen; Kalven, Skeii, Veslebjørn og Bjønnungen, her er innlegget fra kurset og den turen.

Sekkepakking

I påska i år gikk jeg og samboer Storebjørn og "gamle" Geita, og nå var det tid for å ta siste halvdel av traversen; Sokse, 2 189 m.o.h, Topp 2077 (det noen nå kaller ("nye") Geita), Kniven, 2 133 m.o.h, og Store Smørstabbtind, 2 208 m.o.h.

Vårt første forsøk ble avlyst pga dårlig vær, derfor ble både Storen og Store Steindalsnosi gått i mellomtiden. Og etter det fortsatte de gode værmeldingene, så vi så endelig vårt snitt til å få gått turen før ferien var over allikevel!

Vi hadde ikke den fjerneste anelse om hvor lang tid turen ville ta, på første halvdel brukte vi 12-13 timer, men da hadde vi også med oss kjentmann, så vi fikk bare ta den tiden det tok. Tenkte vi. Kl. 07.30, litt senere enn vi håpet, trasket vi ivei oppover langs elva Leira mot Leirbreen. Dagen startet med litt tåke, men bak tåken kunne vi se sola lage mystiske formasjoner i det nydelige fjellandskapet, og sakte men sikkert åpenbarte flere og flere topper av traversen seg mens vi gikk.

Vi gikk helt til toppen av Leira, før vi skulle krysse den, og brukte vel en halv time på å innse at her er det ingen annen vei utenom enn vading. I brevann. Rett nedenfor breen. Jeg skal love deg det er iskaldt. Det er så kaldt at man får vondt for å puste, iallefall i det man er kommet over, er på trygg grunn og egentlig kan slappe av og bare bli varm igjen. Men man blir jo veldig fort varm igjen da, riktig god og varm :)








Well, good mornin'!
De fire toppene lengst til venstre var vårt mål



Vi kom oss omsider opp på breen, fikk på piggete utstyr, og kunne starte vandringa mot Bjønnskaret som var der vi slutta i fjor, og vårt startpunkt for resten av ryggen.

Men med bare to stk. i brélaget er det veldig dumt å rote seg bort i sprekkområder, så vi måtte gå en lang omvei og helt i borteste utkant av breen for å unngå sprekkene, så bréturen ble ganske lang til slutt. Vi gikk halve turen uten tau, fordi breen kun var is og sprekkene og snøbruene godt synlige, men på siste halvdel lå det fortsatt et lite snølag, så vi knyttet oss inn i tau til tross for at det egentlig er litt "no no" når man bare er to. Med veldig god avstand, og tyngstemann først i motbakkene, mente vi å iallefall ha en sjanse dersom Håvard skulle tråkke uti. Det gikk imidlertid veldig veldig fint, de fleste sprekkene vi måtte passere hadde tydelige snøbruer, og kunne lett forseres eller gåes rundt :)

Lunsjpause i Bjønnskaret, innså vel at vi hadde brukt lovlig lang tid opp hit, men vi mente at det skulle være uproblematisk foreløpig. Opp Sokse gikk delvis på løpende sikringer og delvis på klatretaulengder, opp ei renne på sida (solfylt og varm denne gagnen) som kommer opp mellom de to toppene.

Kravlet oss opp på det bittelille topplatået på hovedtoppen av Sokse (Sokse har todelt toppunkt, logisk nok), og ble virkelig helt slått av den utrolige, litt overraskende kule toppen, med den nydelige utsikten. Her vaglet vi litt på toppen av fjellet føltes det som :)

Det var mye utsatt klyving på denne turen, og jeg fant det tryggest å ha en eller annen form for tau og forankring på det meste av det, vi brukte derfor enda lengre tid enn enkelte andre ville gjort.



Orging av utstyr :)



Det var med andre ord ikke tid til å bli værende på Sokse for å nyte solen og utsikten, vi hadde brukt urovekkende lang tid bare hit, og Håvard begynte å tvile litt på at vi skulle klare hele siste del av traversen, allerede!



På Sokse! :) Resten av ryggen vi skal gå bak meg

Jeg var dog fortsatt positiv, regna kjapt ut at vi måtte være nede fra fjellet i 10- halv 11 tida for å være garantert dagslys ned den bratte steinura fra Store Smørstabbtind. Jeg trodde ikke det skulle bli noe problem, tenkte bråkjekt at vi kom til å sitte på Krossbu med øl og middag innen den tid, så vi ble enige om å gå videre forbi siste gode retrettmulighet ved brekanten mellom Sokse og topp 2077. Klyvingen ned fra Sokse var ikke beskrevet i føreren, så teit! Klyving for galninger med ekstrem kroppskontroll og tro på sin egen suverenitet, for meg; treg klyving i tau.
Kjente tvilen om tida kom litt snikende jeg også, men i føreren sto det at turen over topp 2077 (eller sauen som noen vi traff på feilaktig kalte den! Men sauen var slett ikke noe dårlig navn på denne haugen) skulle være lett, så vi travet opp til toppen av den, men på andre sida? Svært bratt og utsatt klyving, igjen! Nok en gang løp tiden avgårde for oss mens vi regelrett klatret nedover med mellomforankringer, i mangel av gode rapellfester. Jeg klatret ned først og satte sikringer, mens Håvard som er mye bedre på nedoverklyving kom etter og plukket de med seg, med neste sikring som back up på utsatte steder. Jepp, sånt tar tid.

Men vel nede på ryggen mellom "sauen" og Kniven var det egentlig litt dårlig med retrettmuligheter til Leirbreen, så da var det bare å gyve på Kniven. Og den var endelig lett! Fin klyving både opp og ned, den gikk unna i en feiende fart, og endelig fikk vi en stor tidsmessig opptur!
Ny kjapp matpause mellom Kniven og Store Smørstabbtind. Nå var vi sikre på at dette skulle gå veldig fint. Men timene fløy!

Jeg studerer neste utfordring

Vi begynte med å traversere sidelengs for å finne ei grusrenne vi tenkte å følge opp til toppryggen, men gudene vet om vi fant den rette. Løs, utsatt og grusete var den iallefall, men synes den kom opp på ryggen mye lengre ned enn vi forsto det som at den skulle gjøre. Dårlig og utsatt klyving uten særlige muligheter til å sette mellomforankringer. Vi gikk på løpende hele veien, men det var ikke særlig mye hold i det overalt. Føltes ganske ufint til tider, men vi kom oss opp, og gjøv løs på den siste delen av ryggen. Det var skuffende langt med klyving/ klatring til toppen, vi måtte bare måke på og være så effektive som mulig på standplass da vi valgte å klatre opp siste biten. Måtte ikke være slurvete nå helt på slutten, holde på fokus og konsentrasjonen, komme trygt helt til topps. Merka at jeg stressa litt og var ufokusert, men Håvard som leda klarte iallefall å holde fokus og sette godt de få mellomforankringene som trengtes hele veien, til det øyeblikket vi kunne sette foten på toppen, i sen kveldssol, med hele den fantastiske utsikta bretta ut rundt oss. FOR en lettelse!
Vi klarte virkelig å glede oss over øyeblikket, over utsikta, over å ha fullført ryggen, over å antageligvis være to av de aller aller ytterst få som sto på en fjelltopp i Jotunheimen kl. 21.30 på en slik solfylt varm dag :)


Endelig på siste topp! Smørstabbtraversen som en liten hestesko i bakgrunnen :)

Rimelig fornøyde her kan man si

Kjapp organisering av klatreutstyr og tau, og så var det bare å sette i vei nedover, i dårlig merka ur. En varde her og en der, og så plutselig ingen. Det var bratt og med slitene bein lett å snuble. Vi hadde igjen hatt med oss alt for lite vann, glemte å fylle ved siste mulighet før breen, jeg tenkte konstant på vann og følte meg nesten litt brisen av mangel på veske. Ingen fordel. Solen gikk ned og vi stressa litt med å finne riktig vei ned igjen, tiden begynte å bli knapp og vi hadde ikke tid til å gå feil i brattene. Etter litt fomling i skumringen fant vi omsider en umerka mulighet ned den siste biten, før vi var nede fra fjellet og ved brékanten, på "trygg grunn" hvor vi snart kunne finne en ordentlig sti, og lett kunne finne frem med hodelykt i mørket. Så utrolig glad og letta :)

Vi hadde diskutert alternativene hvis mørket skulle kommet oss i forkjøpet;

Alternativ 1, hvis vi hadde kommet i gang med gåingen nedover, var å ringe Krossbu eller lokalt politi og informere om at vi var på vei ned fra fjellet, i ukjent, bratt og ulendt terreng i mørket, og at vi ville holde dem orientert om når vi evt. klarte å komme oss trygt ned, eller sette en tidsramme for når vi burde være fremme på Krossbu, i tilfelle mobildekningen skulle forsvinne underveis. Dette bare for at noen skulle vite at vi befant oss der oppe og begynne å savne oss innen rimelig tid hvis noe skulle skje.
Alternativ 2 var rett å slett og overnatte på toppen. Vi hadde godt med klær i sekken til å fint klare oss igjennom natta i det gode været. Det største problemet ville blitt mangel på vann.

Turen ned til Krossbu ble litt seig for en sliten kropp, men etter nesten 17 timer på tur, kl. 00.15, kunne jeg slepe beina bort til bilen, slippe sekken i bakken og sige sammen som en potetsekk, og det eneste jeg ville var...å spise potetgull! Jeg MÅTTE ha potetgullet som lå i bilen, NÅ! Og vel nede i soveposen ble det potetgull og vann i lange baner, etter en helt helt fantastisk dag i fjellet og sola :D

Tradisjon tro får jeg også i år avslutte med tidenes goofy bilde, enjoy! =D