Turbloggen: Norge mitt Norge

Jeg får aldri nok av å se Norge, som har så uendelig mye fint å by på, og endelig fikk vi gjort en liten langtur her til lands. Enda har vi så utrolig mye vi ikke har sett, men samtidig har vi nå fått sett utrolig mye!
Vi startet med 5 dager i Jotunheimen, med mye sol og vind, stort sett. Utrolig fine dager, latter og hyttekos.
Hele ruta vi hadde planlagt ble snudd opp ned og vridd frem og tilbake, til det endte med at vi gikk planlagt rute motsatt vei, og slik skjedde det;

Da vi kom frem til Gjendesheim var det nesten ikke snø! Planen om å gå til Bygdin ble ansett som håpløs, og vi måtte endre rute, startet derfor med å gå over Gjende til Gjendebu. Damen på Gjendesheim sa at Gjende var trygg... akkurat det skal vi snakke mer om siden.
Vi kom oss iallefall helskinna over, i fint solvær, men isen hadde utrolig varierende farge og overflate, og minst ett sted kom vi over et hull. Vi stakk staven nedi for å se hvor langt det var ned på isen under, men staven traff ingenting.... Hullet var stort nok til at jeg kunne falt nedi hvis jeg ikke hadde ski, sekk eller pulk på. Skremmende. Veldig skremmende. Det føltes ikke så artig å være midt på et stort vann akkurat da. Vi brukte en del timer over, husker ikke akkurat hvor mange, jeg var uhyre glad for å komme i land på andre sida, hvor vi kokka oss mat på primus før vi like godt hyra oss inn på Gjendebu. Teltet var med men... det var så vått ute...!

Gnagsår fra h***** på meg fra dag 1, som det delvis gikk verk i, det opptok en del tankevirksomhet. Jeg er dårlig på å styre tanker om jeg prøver aldri så mye. En ting skal sies, jeg er skuffa over mine Varg sko, de gnager og lekker voldsomt. Det hjelper ikke på at de ikke akkurat er billige heller!

På Gjendebu var det iallefall litt mer snø! Vi grublet mye på dette med å gå en rundtur som endte opp med at vi måtte gå over Gjende på vei tilbake også. Hvis den skulle sprekke opp kom vi til å måtte gå i flere dager for å komme rundt. Vi bestemte oss i første omgang for å gå til Fondsbu. Å krysse Bygdin var på det tidspunktet ikke anbefalt, men det er fint å gå rundt Bygdin, eller man kan gå om Olavsbu og tilbake til Gjendbu. Vi utsatte avgjørelsen, og konsentrerte oss om denne dagen. Litt skiftende vær, en del vind i høyden.

Tidlig avmarsj fra Gjendebu, litt trå start :)

Jeg merka godt at Håvard led av toppfeberen sin, han er en uhelbredelig toppturentusiast, enda mye mer enn meg. Jeg ønsker ikke å stå i veien for han, så selv om ikke jeg orker tar han seg av og til en tur alene, med alle lovnader om å være forsiktig :)
Så mens jeg og "svigerfar", eller minst meg, mest han, baksta fælt med pulken nedover brattene mot Bygdin og Fondsbu, tok Håvard seg en snartur oppom Slettmarkskampen. Han blir en glad laks av sånt :)

Hoppla Blakken! Fin stil!

Vel fremme på Fondsbu ble det kost og losji, yatzi og en øl. Hyttekos til tusen :) Jeg og Håvard camperte på den strålende sovesalen deres, helt perfekt for budsjettcampere!

Etter en nydelig frokost ble det klart at flere av oss var veldig lite komfortable med å returnere over Gjende. Etter en prat med Mor Fondsbu ble det klart at "Å nei, Gjende anbefales ikke nå"....................
1.; Høh???! Den går ikke fra trygg til absolutt ikke anbefalt på to dager?!
2.; Takk og pris for at vi kom helskinna over, kan noen ta en telefon til damen på Gjendesheim?
3: Opplysninger vi fikk litt senere; en Scooter mistet hengeren sin gjennom isen tre dager etter vi gikk der, Memurubu ble evakuert med helikopter og måtte stenge, Gjende var med andre ord ufremkommelig, allerede uka før påske....Så... vær forsikring på vann!

Da var iallefall saken grei, og vi vendte snuten mot Yksndalsbu. Litt skiftende vær denne dagen også, men totalt sett den fineste dagen med de fineste forholdene på hele turen. Fantastisk etappe! Det viste seg bare at vinterruta var en god del lengre enn sommerruta, så det ble en litt uventa lang dag, litt ekstra for Håvard som et stykke oppi bakkene måtte snu for å hente boksen med gryterett jeg hadde glemt igjen i snøen utenfor sovesalen...heh.... vi måtte jo ha god middag...? Kjipt å være den sprekeste i gruppa, da får man noen kjipe oppdrag også! =)

Lunsj :)

Godt slitene og mette på en lang dag kom vi omsider frem til Yksndalsbu, mere yatzy, quiz, ro og ikke minst, gryterett! :)

Det blåste opp noe helt utrolig utover kvelden, jeg sov dårlig i løpet av natta mens jeg var spent på dagen etter. Vinden løya absolutt ikke. Det var så du sloss med døra for at den ikke skulle smelle hit eller dit når du gikk ut av hytta; Først hale og dra i den så den ikke ble ødelagt på vei ut, og så for å lukke den måtte du dytte og bakste for å få den på plass. Forsåvidt interessant turvær.

Da morgenen kom, med mere vind og regn, vurderte vi det allikevel dithen at det var trygt for oss å fortsette. Vi hadde vinden i ryggen, nok tørre klær i bagasjen, og telt, soveposer og vindsekk i pulken.
Etter 5 minutter på skia så turen imidlertid relativt svart ut. Det var nesten ikke snø på land videre østover! Hvor uendelig mange timer vi kom til å bruke på å dra pulken over land hele veien til Bygdin turte jeg ikke tenke på en gang. Det var bare å begynne. Av med ski og på med ski i et slitende renn. Etterhvert tok vi en nærmere titt på det første vannet vi skulle passere. Litt sprukket inne ved land, men der det var sprukket så vi tydelig hvor tykk isen var. Ingen hull, fin farge. Vi prøvde litt i vikene, nesten helt inne ved land (vurdering; falt vi igjennom var det bedre at det var inne ved land enn midt utpå). Rask kryssing, en og en om gangen. Så mye fortere det gikk! Redde for å bli overmodige, men til slutt ble vi rimelig sikre på at dette måtte være rimelig trygt! Allikevel forsiktige, en og en, den med pulken i midten, kom vi oss fort over det første vannet, suste fordi alle barflekkene på land. SMIL! Vind og regn ble tilsidesatt, full konsentrasjon om isen.

Av med ski, på med ski

Tilslutt var vi over, og neste utfordring var Olevatn. Kunne vi være like heldige der??? Olevatn er langt og stort, sjansen var stor for at den var mere utrygg. Men etter å ha kommet oss dit, tatt en nærmere titt og prøvegått litt forsiktig fastslo vi at forholdene var omtrent like. Og med så sterk vind i ryggen feide vi utrolig fort over hele vannet, sparte mange timer! Fantastisk følelse.

Vel over på andre siden gikk vi på en liten bom i rutevalget, før vi omsider var på siste etappen til Bygdin. Den ble faktisk veldig fin, til tross for en del barflekker, sola kom frem og viste oss igjen vakre Jotunheimen :)

Det var imidlertid godt vi kom frem da vi kom frem, min tålmodighet med mine egne bein var slutt på det tidspunktet. Jeg var oppriktig frustrert over gnagsårene som stakk som nåler på begge beina, for hvert eneste skritt.
Men det å komme inn på Bygdin Høyfjellshotell, det var som en visuell reise i tid, virkelig helt spesielt! I det vi gikk inn døra var vi umiddelbart flere tiår tilbake, fra før jeg ble født, tilbake til Høifieldshotell, salonger, herremenn og fruer, nikkerser, ullgensere, omkledning til middag, dans på kvelden, konversering og en "luftetur" på dagen. Tiden hadde liksom stått helt stille uendelig lenge!
Vi følte oss som marsboere, i våre fargesprakende moderne skiklær. Vi hadde ikke med oss noe for å kle oss om til middag, hadde ikke tenkt på det en gang, og hadde uansett ikke kommet til å prioritere det.
Men romvesenfølelsen, tidsmaskinfølelsen, ble om mulig enda sterkere under middagen, og enda værre fordi vi ikke spiste tre-retters med flere flasker vin til, sang eller holdt taler til "våre venner" som alle hadde vært der hvert år i 30 år.... det var virkelig en sann opplevelse =) Hotellverten, som var 3.generasjon eller noe sånt, beroliget oss med at vi ikke var så annerledes som vi følte oss, vi bare traff på en tid hvor det kun var en viss type gjester der....heh...Vi trøstet oss med noen øl og gode historier, og uansett hvor annerledes kledd de var enn oss disse damer og herrer, uansett hvor mange tiår eldre enn oss de var, var de hyggelige som noen!
Hotellet trenger desperat en innvendig shinings, en oppgradering, fornying. Men den følelsen da vi kom inn der, den følelsen av høyfjellsferie, av fordums tid og prakt, den var så spesiell at det er vanskelig å forklare. Jeg håper og ønsker at hotellet klarer seg, jeg ønsker de kan ta vare på noe av den stemningen, men dessverre er denne rasen ferierende på vei bort, og dermed også mye av inntektsgrunnlaget. Vi unge drar ikke på slik type ferie lenger, ei heller våre foreldre. Det er så mye annet vi søker. Dessverre på mange måter. Jeg er så glad for å ha opplevd dette.

Hårfint nesten i mål på snø!

På slike turer kommer man borti så mange hyggelige folk, det er noe av det som sitter sterkest i meg etter denne ferien, og her ei heller noe unntak. En fantastisk hyggelig lokal bussjåfør skysset oss mer enn gjerne opp på Valdresflya, gratis, for ellers hadde vi brukt timer på å komme oss opp i brukbare snøforhold med ski og pulk. Takk for omtanke! Siste etappe tilbake til Gjendesheim gikk dermed lettere enn vi hadde frykta, og snøforholdene holdt hårfint med et nødskrik nesten helt frem.
Så glad for opplevelsen, litt glad og litt lei for at det var over, og så glad for at eventyret skulle fortsette enda et par uker. Takk for en nydelig tur, nydelig selskap, nydelige opplevelser, i fjellområdet som står mitt hjerte nærmest :)