Tre dagers vandring, Finse- Vassbygdi (Aurlandsdalen)

 I sommer tok jeg, fire venninner og tre hunder i vei for å gå Aurlandsdalen. En tur vi gledet oss veldig til og som ble utrolig velykket. Vi gikk etappen Finse- Vassbygdi fordelt på tre dager. Alle strekningen anbefales, men kanskje spesielt fra Østerbø til Vassbygdi om Bjørnstigen, som ble gått siste dagen vår.

 
Vi kom frem til Gudvangen hvor vi skulle ligge 1.natta, etter litt bilproblemer og mekking (rev av et par deksler som visstnok skal sitte fast under bilen, og ikke henge løst. Barske jenter på tur/handywomans). To jenter under en bil, på et rosa fleece pledd ;) og to hunder stående rundt.. kan det se mer jentete ut? Men vi fikk de av og turen gikk videre til vi var fremme. Allerede på campingen her ble vi bare kalt jentene med hundene (5jenter + 3hunder).
Morgenen etter kom og vi var klare for tur. Vi hadde store sekker den første dagen og kanskje litt for mye vekt i de, men vi kom oss til Flåm og kom oss på Flåmsbanen. Billetter hadde vi kjøpt dagen i forveien (heldigvis, for fem jenter om morgenen går ikke så fort ;)) Her hadde til og med hundene egne biletter, noe vi syns var veldig gøy. Mange så rart på oss der vi kom med store sekker, leende med hundene draende foran oss...

Vi kom oss opp til Finse og tok fatt på gåingen, det startet med masse oppover bakker og vi var slitne før vi rakk å nå toppen av første bakken. Alle tenkte nok "hva i H.... er det vi har gjort?" der og da.... vi var optimistiske til været, tross alle værmeldinger. Helt til vi snakket med en dame som sa det skulle hølje ned på eftan. Så her var det bare å gå på mens vi enda så sola.

Vi gikk og vi gikk og vi gikk i oppover bakkene... pauser ble det en del av oppover bakkene der, men vi hadde sagt at vi måtte bare ta tida til hjelp og sånn ble det.. Vi skulle kose oss på tur, selv om vi nå var kjempe slitne. Etter å ha gått i 3 1/2 time i bare oppover bakker, og over en god del snø kom vi til toppen. Vi oppdaget en hytte et stykke bort og begynte nesten å løpe det siste stykket når vi skjønte at vi nå var på toppen, og fortjente en skikkelig pause med varm mat...

Utrolig hvor pratsomme og hyggelig alle blir på en slik tur, og vi snakket med alle vi møtte, man blir så godt humør av slikt! Regnet tok oss igjen og vi tok oss ikke lange matpausa, Vi slukte maten også var det bare opp å gå igjen. Vi var litt mer positivt innstilt til resten av turen etter å ha snakket med en eldre dame som kom den veien vi skulle gå, hun sa at nå var det bare å seile på snøen på vei ned igjen. Gamasjene kom på beina og vi var klare. Jeg var rimelig bløt på beina allerede, siden jeg ikke hadde fjellsko, men gamasjene hjalp mye på slutten. Det ble en del fall nedover snøen, men humøret var på topp. Når vi først så Geiteryggshytta virket det som den lå flere mil unna og at vi aldri kom frem. Vi var kalde, bløte, slitne og hadde gnagsår og vondt etter sekkene.. men likevel gikk vi og lo av stort sett alt der vi gikk og klaget litt det siste stykket. Når vi endelig var fremme fant vi frem lavvoen og skulle sette den opp. Vi gjorde som jeg hadde fått forklart, men skjønte fort at vi hadde et stort problem. Det var nemlig bare et jordlag på kanskje 5-10cm før det var bare fjell... teltpluggene ble revet ut igjen før jeg rakk og feste neste. Det blåste og fingrene hadde vi nesten ikke føleser i... sinnet bygget seg og jeg var rimelig irritert der jeg sto.. folk inne i hytta kikket stadig ut gjennom vinduet og så på oss, men var det noen som kom ut??? neida...

Til slutt måtte vi gi tapt på lavvoen når ingen lenger hadde følelse i noen av leddene i kroppen. vi gikk inn og spurte pent om det var noe ledig. Vi fikk plass i peisestua og var evig takknemlig for å få komme inn. Eneste bekymring nå var at hundene måtte ligge i bur i uthuset blant tomflaskene og annet brask. Ingen av hundene hadde gjort dette før og jeg kunne ikke vært mer stolt av Shivaz, Lotta og Luca den natta som ikke gjorde noe galt. Vi sovnet alle fort den kvelden etter god mat og en varm dusj. (Turen tok forresten litt over 6timer med pauser). Vi var riktignok ikke av de sprekeste på tur, så hvis andre skal gå den er det ikke sikkert det blir brukt så lang tid ;p

3.dag og vi var alle litt mer positivt innstilt. Det var bare så vidt det regnet og vi var ikke så støle som vi trodde vi kom til å være. Vi hadde bare utrolig vondt der sekkene hadde vært, og vi var glade for at denne dagen var det mindre sekker som skulle på ryggen. Turen skulle i dag gå til Østerbø og det var bare så vidt det gikk oppover sammenlignet med dagen før og turen gikk som en lek. Lone stakkars begynte og bli hardt plaget av beina sine og hadde store gnagsår som bare ble værre. Vi var heldige med været og det var bare så vidt det skvatt litt. Vi så til og med sola litt mens vi gikk og den kom helt frem på kvelden når vi vare fremme på Østerbø. Vi fikk et lite, men varmt og koselig rom som hundene også kunne være med inn på. På østerbø fikk vi servert svinestek og snakket med mange koselig folk. Vi havnet blant annet på bord sammen med 5damer i 40års alderen som gikk samme tur som oss. Vi så oss selv i de om 20 år :-p og tenkte at sånn vil vi være. Virkelig noen koselig damer med god humor! Lone hadde fortsatt problemer med beina og gnagsårplasteret satt faktisk fast inni en av sårene, alle kan tenke seg hvor vondt det kan være. Søvnen tok oss tidlig også denne kvelden.

Siste dagen var etappen vi hadde gledet oss mest til. Hvertfall Anette, Inger- Marthe og jeg som egentlig skulle gå fra Østerbø til Vassbygdi når vi var der for noen år siden og syklet rallarvegen med Valle. Lone hadde tatt den tunge avgjørelsen om at hun ikke klarte å gå siste dagen på grunn av sårene, ingen lett avgjørelse og ta, men det var det beste for henne. Hun hadde ikke klart å gå i de bakkene med føttene sine desverre. Vi startet tidlig, 09.10 var vi i gang...

Vi hadde lagd oss en vane om at hundene fikk en liten spa behandlig på kvelden med full massasje, potevoks og en runde med børsten for å forhindre at de skulle bli stive. Dette så ut til å funke og de var ivrige på tur hver dag, dabbet av litt etterhvert, men de var kjempe flinke!!!

Vi hadde bestemt oss for å gå den lengste og bratteste veien for å se mest mulig når vi først var der. Når krysset kom og vi skulle gå den bratteste, angret vi litt.. det som møtte oss var bare stein/fjell rett opp... men vi hadde bestem oss og tok fatt på veien. Det var ikke så ille som vi første trodde og det gikk greit oppover. vi tok en liten matpause på toppen for å få litt energi. Dette var vi alle glad for at vi hadde gjort for nedoverstigningen som møtte oss gjorde oss skjelvne i knærne bare ved å se på det. Bratt, steinete og gjørme møtte oss på vei ned. Jeg var nå LIVREDD!!! Høydeskrekken grep oss for fullt og vi ble veldig nøye på å ha god avstand mellom hver enkelt av oss..

Stiene gikk langt på kanten uten spesilt med sikring. Ned det bratteste på bjørnestigen var det lagt opp stokker som trappetrinn. Man får ikke frem hvor bratt det er på bildene, og dette er veldig synd egentlig. Men for en utkikk det var!!! Vel nede var det tid for en stopp for vi var skjelvne og slitne i beina. Men det var absolutt verdt det, for en opplevelse!!! Vi gikk videre og det var utrolig mye å se. kan ikke skrive om alt for har allerede skrevet litt for langt føler jeg.. hehe... Vil bare fortelle alt og blir litt for overivrig. jeg får la bildene si resten.

Dette vil vi gjøre anderledes når vi til sommeren skal gå i Rondane:

- Vi vil sannsynligvis ha kun et sted å sove, også gå turer ut fra det.

- Ha med laaaangt mindre bagasje (Det er visst begrenset med klær man egentlig trenger på en slik tur fant vi ut).

- Fjellsko skal finnes tre uker i forveien for å være sikker på at man faktisk finner dem. (noe jeg savner på denne turen...)

- Vi vil sannsynligvis heller ikke dra med oss en lavvo. Det viser seg at det ikke alltid er like lett å sette opp i fjellet med lite jordmasse...

TAKK IGJEN FOR EN UTROLIG FIN TUR JENTER! Gleder meg til i sommer ;)

Det ble litt rotete skrevet alt det her og mye bilder og slik. Det er så mye og si og mye og vise, men alt kommer ikke frem :p

Hilsen Birgit